Transporten til flyplassen går klokken 07.00.
Dagen begynner med at jeg bråvåkner og ser på klokken: Den er halv syv! Har jeg ikke hørt noen av alarmene? Herregud, hvordan skal jeg rekke ut i tide?
Så myser jeg litt nærmere på armbåndsuret, snur det 180 grader rundt, og ser at klokken er halv ett! Det er mindre enn en time siden jeg la meg.
Etter å ha dobbeltsjekket at jeg har satt både mobilen og armbåndsuret på ringing, kan jeg synke bakover i sengen igjen, med puls i 120...
Etter en nervøs, men litt mindre panikkslagen oppvåking noen timer senere, er det bare å dra på seg klærne og komme seg opp til frokosten. Jeg får i meg det nødvendigste og er nede i lugaren igjen før halv syv.
Så er det å finne møtested i henhold til den lilla koden jeg har fått utlevert, og sjekke at all bagasjen min (dvs. koffert og rullestol) er blitt transportert ut fra båten.
Klokken 07.10 sitter jeg i bussen og kan begynne dokumentasjonen av veien tilbake til flyplassen. Det er en fin soloppgang, selv med en cruiseterminal som forgrunn, men jeg må holde meg inne i bussen.
Det føles litt irriterende å måtte dra rett ut til flyplassen uten å se noe av Roma denne gangen heller, men samtidig skal det nok bli godt å komme hjem etter en slitsom uke.
Jeg er nok fremdeles litt trøtt, og kanskje også litt lei av å dokumentere ut gjennom bussvinduer.
Jeg får imidlertid meg meg bompasseringen på film!
Det er nesten tre timer til flyet skal gå, men det skader vel aldri å være for tidlig ute?
Jeg parkeres i rullestolen foran riktig innsjekkingsskranke, der jeg sitter med all bagasje ved siden av meg og venter, nå kan jeg endelig begynne å slappe av.
Så viser det seg at det ikke nødvendigvis er veldig lurt å være veldig tidlig ute før en flyavgang, da øker nemlig risikoen radikalt for at man opplever at innsjekkingen flyttes.
Sitter man i en rullestol med så mye bagasje at man ikke klarer å forflytte seg, og man egentlig ikke vet hvor man skal forflytte seg, siden ingen har tatt seg bryet med å fortelle en det, da er det vanskelig å slappe av!
Damen bak skranken som nå helt plutselig tar imot Norwegian-passasjerer til Stockholm i stedet for Oslo virker lettere irritert over personen i rullestol som helt umotivert gnåler om flyet til Oslo, og lar seg ikke vippe av pinnen selv om personen påpeker at skjermene over hodet hennes for noen minutter siden viste at det nettopp er passasjerer til Oslo som skulle sjekkes inn her.
Kall det gjerne fordommer, men halvhjertede italienske byråkratiske formuleringer om at jeg nok skal rekke flyet likevel, virker ikke veldig betryggende.
Jeg blir etter hvert desperat nok til at jeg skjeller henne ut så godt jeg kan på et litt stotrende engelsk, før jeg på et vis stabler all bagasjen opp i rullestolen og legger i vei på egen hånd for å finne den riktige innsjekkingsskranken.
Da kommer hjelperne mine. Jeg er riktignok tidligere blitt tilbudt hjelp av noen hyggelige svenske passasjerer, men det var på et tidspunkt hvor jeg fremdeles trodde det beste var å være snill gutt og vente. De reglementerte hjelperne mine får til slutt fart i sakene, og farer gjennom terminalen med bagasjen min, mens jeg ruller uerfarent avgårde med stolen mens jeg prøver å ikke torpedere for mange av de andre reisende som vimer rundt i veien for meg.
Som offisielt handicappet kan jeg, fremdeles litt uvant, neglisjere alle køer og trille ubesværet forbi alle håpløst trege gående der de klumper seg håpløst sammen foran innsjekkingsskranker og sikkerhetskontroller.
Jeg slipper imidlertid ikke unna sikkerhetskontrollen selv heller, og flasken jeg har i sekken blir brutalt konfiskert med en alvorlig mine, da jeg fullstendig uansvarlig har latt det være igjen nesten to desiliter vann på den!
Etter å ha ignorert alle kroppslige behov i flere timer foretar jeg et veldig nødvendig besøk et visst sted, før jeg sikter meg inn på først en gate som annonserer med Oslo, deretter en annen gate, som faktisk til slutt fører ut til Oslo-flyet!
Etter å ha vært alvorlig i tvil om jeg i det hele tatt skulle klare å finne flyet, er jeg plutselig først i køen!
Jeg får riktignok ikke tid til å gå innom noen av flyplassbutikkene, men rekker et lite bilde på vei ut.
Jeg knipser et bilde på vei inn i flyet, mens jeg prøver å forsikre meg om at rullestolen kommer med flyet.
Ingen har vært interessert i å sende den som spesialbagasje for meg (de antar vel naturlig nok at jeg er avhengig av den), så jeg får den med meg helt fram til flyet.
Jeg håper at jeg også faktisk får den med meg inn på flyet et sted, sånn at den ikke blir stående igjen i Roma. Når jeg spør bare nikker og smiler flyvertinnene mens de tydelig viser at de ikke skjønner hva jeg spør om.
Ja, ja, det skal bli spennende å se når vi kommer til Oslo...
Oppe i luften igjen
De morsomste utsiktsbildene er gjerne dem der man kan skimte detaljer av bakken.
Her er den italienske kysten i dristig vinkel.
Jeg tar med ett til, i alternativ vinkel og fine farger.
Lenger oppe brer landskapet seg ytterligere utover, med et lett skylag over.
Bildet er tatt en drøy halvtime etter avgang, så vi er muligens ute av italiensk luftrom?
Og det kan vel være alpene vi ser der nede?
Jeg har jo ikke så mye annet å gjøre, så jeg fortsetter å ta bilde av utsikten.
Jeg skal imidlertid ikke komme med flere geografiske gjetninger
Lese bøker kan man jo gjøre på bakken, så jeg benytter det fine været til å ta enda flere bilder.
Og enda flere. Ikke godt å vite om det blir vindusplass neste gang.
Etter å ha begynt reisen med to seter for meg selv, har jeg forresten på dette tidspunktet fått tilgang til tre seter igjen.
Praktisk og behagelig!
Her er en liten filmsnutt også.
Totalt intetsigende, men med lyden gir den litt av flyfølelsen som er spennende for oss som ikke foretar flyreiser så ofte.
Jeg avslutter kompaktkamerafotograferingen og tar en liten pause med nok en utsikt.
Etter 20 minutters pause prøver jeg litt utsikt med speilrefleksen også,
det begynner å dukke opp morsomme skyer som jeg må prøve å få med meg.
Enda flere skyer som fotograferes.
Jeg har sett kreative skybilder der en kunstner hadde satt inn ulike typiske vinterelementer i skybildene sine,
og jeg begynner å få ideer om kunstneriske "manipulasjoner" selv også.
Jeg har imidlertid ennå ikke funnet hverken skiløpere eller snetunge graner som jeg har klart å sette inn, så her er bildene slik de er, ganske enkelt.
Etter dette bildet kjøper jeg meg lunsj, en form for brødmat med kyllingsalat, som i stor grad faktisk er verdt prisen Norwegian forlanger.
Jeg avslutter dokumentasjonen av flyturen spesielt og hele turen generelt med en liten utsikt over norsk territorium.
Vel nede på norsk jord trekker jeg det obligatoriske lettelsens sukk. Nå blir det spennende å finne ut om rullestolen venter utenfor flyet, og om min tidligere omtalte kamerat Rune venter ute i ankomsthallen.
Og faktisk: Da jeg går ut av flyet står rullestolen rett utenfor! Ikke bare det: Sammen med stolen står min egen personlige medhjelper.
Etter å ha sittet hele dagen velger jeg å bruke krykkene, mens medhjelperen triller stolen. Jeg takker ja til hjelp med kofferten, det er jo praktisk.
Ikke minst er det praktisk med hjelp i Tax-Free'en også, selv om jeg får litt dårlig samvittighet da jeg sender ham løpende tilbake for å hente noe sjokolade jeg ikke husker på før jeg står i kassakøen.
Vel ute i ankomsthallen takker jeg for hjelpen, der står neste stafettdeltaker klar som avtalt for å kjøre meg inn til Oslo.
Jeg er enig med meg selv om at det har vært en fin tur!
