For å være uthvilt til turen har jeg bestemt meg for ikke å tvinge meg opp i otta, med det resultat at da jeg endelig får somlet meg avgårde, er klokka over halv 12.
Litt senere enn planlagt med tanke på at jeg har rundt 370 km å kjøre, men til mitt forsvar må jeg si at jeg ikke bare somler, det er mye å huske på og dobbelsjekke (og trippelsjekke) når man som "småkjører" skal ut på langtur.
Endelig er jeg ute på veien, og kan kjøre ut på E18 uten å svinge av ved Bygdøylokket for å komme til fysioterapeuten min.
Heller ikke svinge av ved Lysaker eller Sandvika som jeg har gjort ved tidligere anledninger, men bare kjøre med kameraet parat ved min side.
Plutselig skjønner jeg at jeg har ferie og er på reise!
Det er en deilig følelse, en av mine yndlingsfølelser vil jeg si!
Faktisk kjører jeg for første gang i egen bil til Drammen, det er ikke det at jeg har noe imot byen, jeg har bare ikke hatt noe å gjøre der.
Ikke i dag heller egentlig, jeg treffer riktig avkjøring og kjører videre mot Kongsberg.
Der må jeg stoppe ved en bensinstasjon og ta fram kartboka for første gang for å finne veien videre mot Rjukan.
Plutselig oppdager jeg at jeg har vært akkurat her før, som passasjer for mange år siden.
Det er en ikke uvanlig følelse for meg, som passasjer hadde jeg som regel ikke en anelse om hvilken vei vi kjørte.
Når jeg nå selv svinger på rattet kan jeg dermed ikke på forhånd si om jeg kommer til å kjenne meg igjen.
Turen går sånn omtrent som planlagt med med noen små nødvendige pauser, og noen mindre nødvendige men likevel viktige fotopauser.
I Rauland er jeg innom et lite kjøpesenter og kjøper mat til i morgen, noe kundetoalett er jeg ikke kar om å finne, så i ren protest og desperasjon tisser jeg utenfor.
For ikke å stå i veien for de andre kundene flytter jeg meg riktignok litt til siden, en tre–fire hundre meter.
Etter hvert møter jeg vestlandsværet, over Haukeli er det regn og kolonnekjøring. Sistnevne riktignok ikke på grunn av været, men på grunn av asfaltering.
Uansett er det artig å se et av veimeldingenes berømte steder!
Så møter jeg vestlandsveiene. Dagens siste etappe rett ned til Sauda heter RV520, og viser seg å være litt mindre rett enn det jeg har innbilt meg etter en (kanskje litt for) liten titt på kartet.
Siden jeg er ganske dreven, med tre dagers tidligere erfaring med kjøring på vestlandet, tar jeg den kronglete utfordringen på strak arm og kommer meg ned i lavlandet i svinnende lys og tiltagende tåke.
Vel framme lager (dvs. varmer) jeg meg middag, til dessert får jeg bekreftet morgendagens avtaler.
Ta en titt på Sauda sportells egne hjemmesider, om du vil.
